Med penn og papir skal landet bygges

Med penn og papir skrev jeg mange stiler i min tid på ungdomsskolen. Derfor ble jeg rent nostalgisk da jeg fant min egen tiendeklassing sittende med lekselesning og nettopp; penn og papir.

De to første årene på ungdomsskolen hadde hun og hennes medelever “sin egen” pc som hjelpemiddel både hjemme og på skolen. Ordførerens Kvalitetsmelding for skole og barnehage 2012 viser at elevenes digitale kompetanse har økt de årene kommunen har hatt denne pc-ordningen.

Men pc-en måtte elevene levere tilbake før ferien, og godt ute i skoleåret er de helt uten pc i skolearbeidet. Skolen har altså gått fra 100 % pc-tetthet til 0. Derfor gjør elevene lekser med penn og papir, og kan ikke lenger spørre en venn om hjelp med leksene gjennom chatten på Facebook. Er elevene heldige, kan de etter høstferien få mulighet til å låne en pc i enkelte skolefag, men med seg hjem får de den ikke.

Som pedagog lurer jeg på de pedagogiske begrunnelsene for å frata elevene et pedagogisk hjelpemiddel det siste avgjørende året i grunnskolen? Kan hende rådmannen er nostalgisk som jeg, eller mener den digitale utviklingen har gått for langt og må bremses?

På gårsdagens foreldremøte for 10. klasse nevnte ikke rektor pc-ordningen med et ord, jeg mistenker derfor at rådmannen ikke har noen pedagogiske begrunnelser, men at elevene er brukt i et politisk spill.

Åttitallet er tilbake

Forrige søndag viste jeg nittitallsgensere, denne gangen har jeg gravd ennå lenger inn i kleskottet hjemme. Genserne her har både moren min, søstrene mine og jeg stikket. De ser jo i første omgang ut som ganske greie gensere, der de ligger. Åttitallet er i vinden igjen, kanskje noen av dem kan få en renesanse?

Åttitallets gensere var store, veldig store, både bol og ermer var vide. Vi strikket mye i pasteller, rosa, lyseblått og mintgrønt, men også i svart og hvitt. Genseren i midten strikket jeg etter å ha sett et bilde av Madonna med svart og hvit genser, jeg tegnet av mønsteret, og laget min egen versjon. Jeg syns fortsatt den er fin, og hadde det ikke vært for den altfor store formen og den altfor store flekken midt foran, hadde jeg tatt genseren i bruk igjen.

Materialene på åttitallet var akryl, mohair og børsta ull. Jeg har fått en god strikkeoppdragelse heldigvis, det var ikke mye akryl som kom inn i vårt hus, men godt gammeldags ullgarn, det brukte jeg mye av.

To gode fettere er fotomodeller for mødrenes gamle gensere. Men børst ull kløøør, det var ikke lett å balansere midt inni en kløende genser.

 

Men litt morsomt var det, at mødrene deres har gått med disse rare genserne...

 

Og enda morsommere ble det, da de lange emene ble brukt til lekeslåsskamp, så det ble skikkelig action-bilde i bloggen dag.

Jeg tviler igrunnen på at de kommer i bruk igjen, ikke av meg i alle fall, men morsomme er de.

En ting skal åttitallagenserne ha, de er fortsatt gode og varme, i alle fall fant katten en lun plass. Kanskje noen av genserne skal få et nytt liv som kattetepper?

 

Frem fra glemselen

 

Mye rart man har strikket gjennom et langt strikkeliv. Disse tre genserne fant jeg under ei lita rydde- og kasterunde i heimen. Den røde er strikket på maskin i Mandarin Metit. Det er noe herlig tidlig nittitalls over den, mønsteret laget jeg selv, kort og vid som det skulle være på den tida.

 

Islenderen er et Raumamønster, strikket i akk så umulig garn, det var billig for en fattig student, men det var også alt. Og hva den mønsterborden har å gjøre midt på brystet, det skjønner ikke jeg nå 20 år etter.



Den brune genseren er en merkelig skapning, sammensatt av diverse gamle mønsterborder, litt Setesdal, litt Selbu, litt egenkomponert.

Sånn, nå er de dokumentert, til Freteks med dem! Samler du også gamle gensere i 20 år, før de får sjansen til å finne et bedre hjem?

Ferdig Olive

Jeg ser ikke så fornøyd ut på bildet, men jeg ble faktisk hundre prosent fornøyd med Olive. Litt vid, men den er så tynn at det gjør ingenting. Det er mitt første plagg i Geilsk tynd uld, jeg har hørt så mye positivt om holdbarheten til garnet, så jeg gleder meg til å bruke denne masse masse.

Jeg strikket etter oppskriften, men fordi jeg hadde strammere strikkefasthet regnet jeg ut masketall selv og endte opp med masketall til L for å få en S, genseren er stor i størrelsen.

Garnet på kantene er Dunlin fra Strik-design. Jeg kjøpte garnet for å teste det, kjøper ofte med meg et nøste eller to av garn jeg ikke har strikket med før. Garnet var veldig usmidig å strikke av på tynne pinner, men det ga faste fine kanter, så det egner seg til denne bruken. Digger fargen, både på genseren og kantene



Flere fakta:
Mønster: Olive av Helga Isager
Pinner: 2,5 på kantene og 3,5 på genseren
Garn: Geilsk Tynd Uld og Dunlin 

Driftwood og On the Beach

Her er de ferdige genserne, strikket fra toppen og ned som jeg beskrev i forrige innlegg.

Den øverste er Driftwood, designet av Isabell Kraemer. Jeg har stikket i Symre fra Telespinn, et nytt og veldig positivt garnbekjennskap. Jeg strikket på pinner nummer 4 for å få tilnærmet lik strikkefasthet som mønsteret (jeg blir litt lat om sommeren, gidder ikke regne om masketallet). Underveis tenkte jeg at garnet burde vært strikket på tynnere pinner, og var redd det skulle bli veldig slafsete. Resultatet ble en akkurat passe deilig og myk og god og varm genser, akkurat sånn som jeg liker best faktisk. Jeg liker best ull, sånn ordentlig ull, helst norsk. Telespinn sitt garn er i mohair, men fra norske geiter, og garnet er spunnet langt inni Telemark. Symre har veldig fin glans, som mohair kan ha, men det ble også overraskende mykt, mykere enn ull. Til sammen gikk det med 300 gram garn til genseren.

Prosjektet Driftwood anbefales også, jeg har strikket ganske slavisk etter mønsteret, siden dette var min første genser med formstrikkede ermer.



On the beach er veldig likt mønsteret til Driftwood, men har v-hals, designeren er den samme. Jeg strikket genseren på fem dager, måtte bare strikke ei stripe til og ei til... Jeg har strikket i garn jeg har ruget på veldig lenge, det er spunnet på Sjølingstad av ull og silke, og er et ganske lett garn, men litt matt i fargen som silke ofte er. For å utnytte garnet strikket jeg stripene 50 gram, det ble 29 omganger. Stripene er i to forskjellige lillafarger. Akkurat de to stripene ble jeg veldig fornøyd med, jeg strikket en veldig lik genser i min ungdom, den genseren ble helt slitt ut.

On the beach er strikket på pinner 4,5 og det gikk med litt over 300 gram garn. Jeg strikket genseren lett innsvinget, og ja, det blir flere sånne.