Tre bøker har påvirket min strikkeoppdragelse: Som barn fikk jeg ei bok som het "Gøy med garn". Boka var selvsagt dansk, og best av alt husker jeg indianerparykken som var laget av masse svart garn. Tøffe Månestråle var jo et forbilde på den tida, så jeg ønsket med veldig en sånn. Boka "Hønsestrik" preget mine første år som strikker. Hønsestrikk kan oppsummeres som en politisk protest på forbrukersamfiunnet; strikk i naturlige materier, ikke kjøp! Som ung ungdom fikk jeg bok "Wild Knitting", alt kan strikkes var mottoet for den. Kreativ inspirasjon altså.
Som voksen er jeg opptatt av strikketradisjoner, og jeg syns det er flott å se at mange gamle plagg og mønster plukkes fram igjen og strikkes av nye generasjoner strikkere. Men min strikkeoppdragelse sitter i meg fortsatt, så jeg klarer ikke helt å strikke slavisk etter mønster. Tradisjonen har vært levende, det vil den fortsette å være. Standarisering er kjedelig. Våre formødre var nøysomme, de reparerte slitte plagg og brukte garnet om igjen. Kreativitet og nøysomhet, er en fin kombinasjon.
Mitt siste prosjekt er i god Hønsestrikkånd, mener jeg selv. Jeg kaster sjelden, og da samler det seg opp garn i små og store mengder. Her har jeg samlet garn i blå og grønne nyanser, 17 forskjellige farger i alt, nok til en hel genser. Garnet er av type to-tråds strikkegarn. Garnrotgenser kaller jeg prosjektet.
Vil du være med?
Samle sammen ditt eget garnrot, kanskje er det nok til ei lue, et par votter, sokker, teppe, genser eller kjole?
Og forresten: Hva har preget din strikkeoppdragelse?
