Mønsterstrikka lue: Inga

Denne lua er ei av de fineste jeg vet om. Lua kalles Inga hat, og mønsteret er gratis om du har konto på Ravelry. Jeg har lenge hatt lyst til å strikke den, men mønsteret krever litt konsentrasjon, derfor var det perfekt å plukke den fram nå i romjula. Jeg strikker mønsterstrikk med en tråd på hver finger, hovedfargen på pekefingeren, mønsterfargen på langfingeren. Her viser jeg hvordan. Jeg la skjøten i mønsterstrikkingen mellom de to hovedmønsterne, ikke midt i slik som diagrammet viser.

Lua er strikket i Daletta med pinner nummer 3,5. Jeg la opp med Kihnu Troi cast-on, en teknikk jeg fant i boka Folk knitting in Estonia av Nancy Bush. Et velment tips om du vil prøve selv, søk opp en video av teknikken på nettet, jeg reiv meg i håret mange ganger over tegningene i boka, men så var også teknikken helt ny for meg.

Første versjon av ferdig lue ble litt trang og liten, jeg kunne nok brukt et litt tykkere garn. Dessuten rullet kanten, så opplegget ble ikke helt vellykket. Problemet med rulling løste jeg ved å plukke opp masker i oppleggskanten og strikke på en vrangbord. Oppleggskanten ble dermed en fin kant, snedig.

Huskelapp: Jeg improviserte vrangborden, jeg strikket med to tråder, ei maske av hver tråd: hver maske av lilla tråd rett, hvit tråd: ei omg rett ei omg vrang. Jeg felte av på vanlig måte, men strikket hvit maske over lilla maske og lilla maske over hvit maske.

Andre versjon av lua ble jeg veldig fornøyd med. Jeg dampet lua lett og dro den i form, Daletta ble også veldig mykt etter dampingen, og lua lang nok til at jeg kan dra den over ørene om jeg trenger det. Og det trenger jeg vel strengt tatt i det snø og isødet vi har her sør.
Ha ei fortsatt fin romjul.

De aller beste vottene

Det var en liten venn av huset som kom med kommentaren i overskriften. Det er hyggelig når enkle strikkesaker settes pris på og blir brukt, så husets lille venn på åtte får selvfølgelig nye votter til jul. Helt enkle, men varme og bevegelige. Jeg har strikka i små og store rester av et 5-tråds strikkegarn fra Sjølingstad Uldvarefabrik, ispedd litt andre smårester så vottene er derfor ikke helt like. Garnet er ikke i salg lenger, men jeg tror Vamsegarnet til Rauma er ganske likt.

Huskelapp:
Jeg la opp 28 masker på pinner nummer 3,5. Vrangbord 1r 1vr 6 cm. La ut 6 masker til tommel, (2 masker hver 4. omg. tre ganger). Strikket inn merketråd til tommel over 8 masker når arb var 12 cm. Felte to masker i hver side når arb. målte 21 cm. Tommel over 16 masker, lengde 6 cm. Vottene passer 6-8-års hender. Hvert vottepar veier 60 gram.

  

Vottene Vargavinter ble gode varme votter de også. De er hekla med en tråd Finull og en tråd Faerytale med heklenål nummer 4. Det gikk med ca. 75 gram garn totalt. Jeg likte oppskriften. Det blir utrolig lekkert å hekle i bakerste maskeledd, garntypene fungerte bra sammen også. Det ble en veldig fin kant nede, der jeg lærte jeg en ny og smart måte å hekle på, vanligvis har jeg heklet ei omgang nede til slutt for å få en fin kant, men denne kanten er heklet som oppleggskant.

Når jeg først var i gang, måtte jeg legge opp til noen flere par. Jeg har nesten fullført par nummer to, men siden jeg liker votter som strammer litt rundt håndleddet best, la jeg opp litt færre masker.
 

Kanskje dette blir julestrikketøyet mitt? Har så vidt påbegynte damevotter med Liljer, mønstervotter er mine favorittvotter fortsatt.

Varmt om halsen

De er fra høstens produksjon disse også. Halsen øverst ble en favoritt med det samme. Den er hekla i en tråd Isager Alpakka 1 og Noro, restegarn begge deler. Jeg brukte heklenål nummer fem, og hekla vaffelmønster med ei luftmaske mellom hver stav. Her er lenke til et vaffelmønster som lignet det jeg brukte, men husk luftmaskene mellom, da blir det et mer luftig mønster, perfekt for en hals.



Halsen i mohair er ikke tatt i bruk, jeg liker den gule fargen, men den passer ikke meg liksom. Mønsteret er fra et PT-hefte. Jeg har brukt det samme mønsteret før, i denne halsen i Mitu med dobbelt masketall. Den ble datteras favoritt, men mønsteret ble altså ikke like anvendelig som en enkel hals. Kanskje er det garnets feil? Eller fargen? Eller at halsen ble et enklet rør som ikke er så lett å dandere? Eller at kulda kryper ned i nakken?

Halsen under er mest til pynt, den er strikka i Puno etter PT-design 106-1659. Jeg kjøpte garnet bare for å teste det, en myk affære, men greit å strikke i. Diagrammet satt godt i fingrene etter hvert, så det var ikke nødvendig å bruke hjelpepinne, helt klart en fordel.



Og siden mønsteret var litt morsomt å strikke, strikka jeg like godt ei lue til. Jeg strikka en rapport (kun ei flette) i høyden før felling. Fellingen improviserte jeg, men så litt på lua Brambles Beret som jeg viste i dette innlegget. Det er morsomt å kombinere forskjellige mønster og lage sitt eget, og når man lager små plagg som luer, gjør det ikke så mye om det skulle bli mislykka heller.



Halser er i skuddet, store og varme og i mykt og lekkert garn, men ingen slår min gamle gode hals når det er kaldt ute. Jeg har vist den på bloggen før, det er fortsatt favoritthalsen min og har vært det i over 20 år. Kanskje jeg må strikke en til i litt friskere farger? Noen oppskrift på min gamle hals har jeg ikke skrevet ned, men denne halsen er heller ikke så dum, du rekker en før jul.

Sokker - eller skomakerens barn...

Au da, jeg må visst strikke sokker til minsten, for dette er ikke bra! Sokker er dessverre ikke det morsomste jeg strikker, jeg vet ikke hvorfor. Sokker strikker jeg mest av nødvendighet, og fordi kjøpesokker dessverre får hull fortere enn hjemmestrikka ullsokker. Jeg har noen par på pinnene, og det har jeg hatt ei stund.



Et sokkepar er fullført i høst. De er strikka i mohairgarn på pinner nummer 2,5. Mønsteret er Fluted Banister. Kjedelig mønster, sokkene tok en evighet å få ferdig, men fargen er kul.



Her er et tips til andre som syns sokkestrikking er kjedelig. Har du hull på sokkene og det ikke er mulig å stoppe dem mer, så beholder du vrangborden, men strikker ny fot. Mye strikking spart!

 

Julegavetips: luer

Luer er perfekt småstrikk på så mange måter. Kjekke prosjekter å prøve ut nye teknikker og garntyper på. Lua Brambles Beret er strikka i Loden, et italiensk garn med ull, rayon og alpakka. Det var ganske vrient å få tak i her sør, jeg måtte helt til Oslo, dyrt var det også. Men det var godt å strikke med, og etter å ha bodd i lua en måneds tid, syns jeg faktisk garnet er verd prisen også.

Jeg var spent på om mønsteret i lua ville forsvinne i det melerte garnet, men det gikk bra syns jeg. Garnet er tykkere enn det foreslåtte garnet i oppskriften, derfor justerte jeg ned antall mønsterrapporter. Jeg la opp 96 masker og la ut til 133 etter vrangborden, dvs en rapport mindre.



Lua under er strikket etter en oppskrift Drops ga ut i høst, den har fått navnet Bergenslua. Jeg fikk restegarn fra kusina mi si jakke, og tenkte det var naturlig å strikke ei lue som passa til jakka. Garnet er Sandnes Alpakka. Det røyter litt, men er greit å strikke med, selv om jeg foretrekker ullgarn som har mer spenst.




Her er et julegavetips fra meg, for selv om du ikke er en øvet strikket, rekker du å strikke ei lue eller to før jul. Jeg har strikket ribbestrikka luer til små venner av familien med stor suksess tidligere, så de kan jeg godt anbefale. Her finner du en oppskrift. Under fanen mine luer finner du flere forslag.

Mitt vrange Topstykke

Ja, jeg strikker. Jeg har faktisk strikket en del i høst, men ikke blogget så mye av det. Det meste jeg strikker er jo vist før på andre blogger, jeg er nemlig sjelden først med det siste.

Her er er mitt Topstykke, og hvis dere ser nøye etter er det ikke helt likt de andre dere har sett. Mitt er speilvendt, litt vrang må man jo gjøre seg. Ellers har jeg fulgt oppskriften ganske nøye. Topstykket er strikket ovenfra og ned, garnet er Geilsk Tynd Uld.

Fordelen med å strikke en modell etter at alle andre har gjort det, er at man kan dra god nytte av andres strikkeerfaringer. Jeg fant ut at mange syns halsen var litt vid, derfor la jeg opp litt færre masker til ermene, og på pinne nummer 3 for å få den litt strammere i halsen. Resten av plagget er strikket på pinner nummer 3,5.

Det var lurt å legge opp litt færre masker på ermene, jeg strikket nemlig feil, dvs to ekstra runder med raglanøkninger som ble 24 masker ekstra på pinnen. Jeg gadd ikke rekke opp, men la opp noen færre masker under ermene. Jeg tror ikke det var så dumt, de fire ekstra omgangene gjorde plagget litt videre øverst.

Som dere ser av bildet, ble Topstykket ferdig mens det fortsatt var grønt i hagen. Jeg ble VELDIG fornøyd med den, og har brukt den masse. Garnet var supert å strikke med, pinne nummer 3,5 er favorittpinnen, passformen ble god, og plagget er passer tykt som hverdagsplagg. Prosjektet anbefales!

70-talls-tunika

 

Sånn så den ut da jeg overtok den, nesten ferdig strikket, men med ganske mange tråder å feste. Mamma begynte på den på slutten av 70 tallet, den ganga Hønsestrik var i skuddet. Men det skjedde med den, som det har skjedd med enkelte av mine prosjekter også, den ble glemt og gjemt.

 

Tunikaen er strikket i bomullsgarn på pinner nummer 2,5, egentlig ikke rart det er blitt et evighetsprosjekt. Men nå er den fullført og ca. 200 tråder festet. Jeg syns faktisk den ble ganske morsom, og den passet min mamma også! 

Kreativ strekking eller blokking?

Ordet blokking er nytt i mitt vokabular, jeg har alltid dampet og strukket plagg i form etter strikking. Men jeg har heller aldri vært noen stor sjalstrikker, og når det gjelder sjal er det blokking som gjelder nå, det har jeg fått med meg. Jeg vet forresten ikke om jeg liker ordet blokking i denne sammenhengen, jeg syns det er mer riktig å si strekke. Man blokker ut sko, og man blokker ut årer, men her spenner man ut et strikket sjal og strekker det i form.

Vanligvis skyller man sjalet opp, klemmer ut vannet, legger det flatt og bruker nåler for å holde det i form mens det tørker. Slik gjorde jeg også på Haruni-sjalet mitt, men det er litt dillete og temmelig plasskrevende, så jeg har funnet en enklere metode, kall det gjerne latmannsmetode. Da jeg la bildet over på Ravelry, fikk jeg et par kommentarer på min kreative metode, men effektivt var det iallefall, slik så sjalet ut før blokking:



Og slik så det ut etter. Jeg tviler på at latmannsmetoden er like god på alle typer sjal, men her gikk det greit, sjalet ble temmelige mye større og bladmønsteret trer fram.



Sjalet er Kiri, og det er mitt første ordentlige sjal med hullmønster. Jeg har strikket det i 2-tråds Sjølingstadgarn på pinner nummer 4. Jeg er ingen fan av veldig store sjal, så jeg strikket bare tolv mønsterrapporter før avslutningskanten.



Det er mye enklere å forholde seg til klesklyper enn knappenåler, så nå henger neste sjal på snora: Kaanan Shawlette. Dette tror jeg også blir bra. (Men blir jeg en riktig stor sjalstrikker skal jeg kjøpe meg en vaier til å spenne opp sjalet med).

Årgangsdaletta blir Marius

Jeg har igrunnen aldri vært på Mariuskjøret, men jeg blir jo påvirket av alle de flotte Mariusgenserne jeg ser på diverse blogger og nettet for øvrig. Det er også kommet ei ny strikkebok med Mariusmønster, den står enda ikke i bokhylla mi, men det er vel ikke så lenge til den havner der.

Mariusluene her er strikka i Daletta, mitt favorittgarn til barneklær. Mora mi strikka i si tid klær til oss i Daletta, og jeg har fortsatt noen nøster fra henne. Den fargerike lua øverst er nesten ekte retro, bare det gule garnet er av nyere dato. Den brune lua under er rester fra mine to Fanatrøyeprosjekter.

Mønsteret er fra Sandnesgarn, men jeg har improvisert litt med mønsterbordene. Pinner nummer 3,5, masketall 124 (126 på den store borden). Kjekke små prosjekter og kjekke gaver til små hoder.

Vil du se virkelig flotte og forseggjorte Mariusgensere, da er Daria sin blogg verd et besøk.

Endelig høst...

Jeg liker egentlig høsten, da kan jeg ta fram luene mine igjen, eller strikke noen nye. Men høsten byr også på mange fine dager, som dagen i dag med strålende sol. Da er det bare å pakke et strikketøy og en termos med kaffe i sekken, og sette seg i båten med kurs mot en holme i skjærgården. Det blir fin strikkeutsikt av slikt. Sjalet jeg har på pinnene heter Kaana Shawlette. Garnet er Wollmeise i samme farge som havet, så når det blir ferdig, blir det nok et drømme-seg-tilbake-til-sommeren-sjal.

Lua Molly er strikka i dobbel tråd, en tråd Tynn alpakka og en tråd BabySilk fra Du Store Alpakka. Jeg har strikka på pinner nummer 3,5 og 4,5. Ei enkel og grei lue å strikke, men garnvalget gjør at den foreløpig er litt for varm.

Genser med hullmønster

Jeg er ikke like flink lenger til å blogge mine strikkerier, jeg kan ikke love at jeg blir flinkere heller, men jeg tror jeg kan love at dette ikke blir en politisk blogg. Skal jeg fortsette å skrive irriterte leserinnlegg, kommer jeg til å lage en blogg som heter Judith sine irriterte notater eller noe sånt. Men bare så det er sagt, så syns jeg både hønsestrikk, redesign og gjenbruk er en form for samfunnskritikk, så vi er ikke bare kaffedrikkende skravlebøtter vi strikkere. 

Genseren strikket jeg rett før sommeren, den er strikka i Alpaca Silk fra Rauma etter en PT-model. Sammen med alpakkagarnet har jeg strikket inn en tynn metallsytråd, det ga litt skimmer til fargen. Størrelsen er en blanding av L (på bolen opp til ermene) og M på resten, kom nemlig i skade for å legge opp feil masketall, men tror jeg fant ei greit løsning. Kanten nede ble veldig stram, det løste jeg med å hekle en fastmaskekant rundt for å hindre rakning.

Til slutt ble det en løs og ledig genser, men realiteten tok meg; jeg har vel egentlig nok gensere? Denne endte iallfall opp i skapet til søstra mi, håper den ble såpass fin at hun kan bruke den på litt kjølige dager på jobb.

Med penn og papir skal landet bygges

 

Med penn og papir skrev jeg mange stiler i min tid på ungdomsskolen. Derfor ble jeg rent nostalgisk da jeg fant min egen tiendeklassing sittende med lekselesning og nettopp; penn og papir.

De to første årene på ungdomsskolen hadde hun og hennes medelever “sin egen” pc som hjelpemiddel både hjemme og på skolen. Ordførerens Kvalitetsmelding for skole og barnehage 2012 viser at elevenes digitale kompetanse har økt de årene kommunen har hatt denne pc-ordningen.

Men pc-en måtte elevene levere tilbake før ferien, og godt ute i skoleåret er de helt uten pc i skolearbeidet. Skolen har altså gått fra 100 % pc-tetthet til 0. Derfor gjør elevene lekser med penn og papir, og kan ikke lenger spørre en venn om hjelp med leksene gjennom chatten på Facebook. Er elevene heldige, kan de etter høstferien få mulighet til å låne en pc i enkelte skolefag, men med seg hjem får de den ikke.

Som pedagog lurer jeg på de pedagogiske begrunnelsene for å frata elevene et pedagogisk hjelpemiddel det siste avgjørende året i grunnskolen? Kan hende rådmannen er nostalgisk som jeg, eller mener den digitale utviklingen har gått for langt og må bremses?

På gårsdagens foreldremøte for 10. klasse nevnte ikke rektor pc-ordningen med et ord, jeg mistenker derfor at rådmannen ikke har noen pedagogiske begrunnelser, men at elevene er brukt i et politisk spill.

Åttitallet er tilbake

Forrige søndag viste jeg nittitallsgensere, denne gangen har jeg gravd ennå lenger inn i kleskottet hjemme. Genserne her har både moren min, søstrene mine og jeg stikket. De ser jo i første omgang ut som ganske greie gensere, der de ligger. Åttitallet er i vinden igjen, kanskje noen av dem kan få en renesanse?
 


Åttitallets gensere var store, veldig store, både bol og ermer var vide. Vi strikket mye i pasteller, rosa, lyseblått og mintgrønt, men også i svart og hvitt. Genseren i midten strikket jeg etter å ha sett et bilde av Madonna med svart og hvit genser, jeg tegnet av mønsteret, og laget min egen versjon. Jeg syns fortsatt den er fin, og hadde det ikke vært for den altfor store formen og den altfor store flekken midt foran, hadde jeg tatt genseren i bruk gjen.

 

Materialene på åttitallet var akryl, mohair og børsta ull. Jeg har fått en god strikkeoppdragelse heldigvis, det var ikke mye akryl som kom inn i vårt hus, men godt gammeldags ullgarn, det brukte jeg mye av.

To gode fettere er fotomodeller for mødrenes gamle gensere. Men børst ull kløøør, det var ikke lett å balansere midt inni en kløende genser.

 

Men litt morsomt var det, at mødrene deres har gått med disse rare genserne...

 

Og enda morsommere ble det, da de lange emene ble brukt til lekeslåsskamp, så det ble skikkelig action-bilde i bloggen dag.

 

Jeg tviler igrunnen på at de kommer i bruk igjen, ikke av meg i alle fall, men morsomme er de.

En ting skal åttitallagenserne ha, de er fortsatt gode og varme, i alle fall fant katten en lun plass. Kanskje noen av genserne skal få et nytt liv som kattetepper?

 

Frem fra glemselen

 

Mye rart man har strikket gjennom et langt strikkeliv. Disse tre genserne fant jeg under ei lita rydde- og kasterunde i heimen. Den røde er strikket på maskin i Mandarin Metit. Det er noe herlig tidlig nittitalls over den, mønsteret laget jeg selv, kort og vid som det skulle være på den tida.

 

Islenderen er et Raumamønster, strikket i akk så umulig garn, det var billig for en fattig student, men det var også alt. Og hva den mønsterborden har å gjøre midt på brystet, det skjønner ikke jeg nå 20 år etter.



Den brune genseren er en merkelig skapning, sammensatt av diverse gamle mønsterborder, litt Setesdal, litt Selbu, litt egenkomponert.

Sånn, nå er de dokumentert, til Freteks med dem! Samler du også gamle gensere i 20 år, før de får sjansen til å finne et bedre hjem?

Ferdig Olive

Jeg ser ikke så fornøyd ut på bildet, men jeg ble faktisk hundre prosent fornøyd med Olive. Litt vid, men den er så tynn at det gjør ingenting. Det er mitt første plagg i Geilsk tynd uld, jeg har hørt så mye positivt om holdbarheten til garnet, så jeg gleder meg til å bruke denne masse masse.

Jeg strikket etter oppskriften, men fordi jeg hadde strammere strikkefasthet regnet jeg ut masketall selv og endte opp med masketall til L for å få en S, genseren er stor i størrelsen.

Garnet på kantene er Dunlin fra Strik-design. Jeg kjøpte garnet for å teste det, kjøper ofte med meg et nøste eller to av garn jeg ikke har strikket med før. Garnet var veldig usmidig å strikke av på tynne pinner, men det ga faste fine kanter, så det egner seg til denne bruken. Digger fargen, både på genseren og kantene



Flere fakta:
Mønster: Olive av Helga Isager
Pinner: 2,5 på kantene og 3,5 på genseren
Garn: Geilsk Tynd Uld og Dunlin 

Driftwood og On the Beach

Her er de ferdige genserne, strikket fra toppen og ned som jeg beskrev i forrige innlegg.

Den øverste er Driftwood, designet av Isabell Kraemer. Jeg har stikket i Symre fra Telespinn, et nytt og veldig positivt garnbekjennskap. Jeg strikket på pinner nummer 4 for å få tilnærmet lik strikkefasthet som mønsteret (jeg blir litt lat om sommeren, gidder ikke regne om masketallet). Underveis tenkte jeg at garnet burde vært strikket på tynnere pinner, og var redd det skulle bli veldig slafsete. Resultatet ble en akkurat passe deilig og myk og god og varm genser, akkurat sånn som jeg liker best faktisk. Jeg liker best ull, sånn ordentlig ull, helst norsk. Telespinn sitt garn er i mohair, men fra norske geiter, og garnet er spunnet langt inni Telemark. Symre har veldig fin glans, som mohair kan ha, men det ble også overraskende mykt, mykere enn ull. Til sammen gikk det med 300 gram garn til genseren.

Prosjektet Driftwood anbefales også, jeg har strikket ganske slavisk etter mønsteret, siden dette var min første genser med formstrikkede ermer.



On the beach er veldig likt mønsteret til Driftwood, men har v-hals, designeren er den samme. Jeg strikket genseren på fem dager, måtte bare strikke ei stripe til og ei til... Jeg har strikket i garn jeg har ruget på veldig lenge, det er spunnet på Sjølingstad av ull og silke, og er et ganske lett garn, men litt matt i fargen som silke ofte er. For å utnytte garnet strikket jeg stripene 50 gram, det ble 29 omganger. Stripene er i to forskjellige lillafarger. Akkurat de to stripene ble jeg veldig fornøyd med, jeg strikket en veldig lik genser i min ungdom, den genseren ble helt slitt ut.

On the beach er strikket på pinner 4,5 og det gikk med litt over 300 gram garn. Jeg strikket genseren lett innsvinget, og ja, det blir flere sånne.

Om å strikke genser fra toppen

Genialt, det er det det er!
Den beige og brune genseren er strikket etter mønsteret til Driftwood. Jeg har fulgt mønsteret slavisk siden det var en ny strikkemåte for meg. Da genseren var ferdig, hadde jeg kun noen tråder å feste, ellers ingen montering, genialt det også. Driftwood var så morsom å strikke, at jeg straks måtte begynne på en til, denne gangen on the beach av samme designer. Det er samme prinsipp på dette mønsteret, men genseren har v-hals.

Begge mønstrene var veldig enkle å følge, men jeg strikket on the beach litt innsvinget, istedenfor A-form.

Prinsippet med å formstrikke genseren fra toppen etter dette prinsippet, vises ganske greit på underveisbildene:



Man begynner med å legge opp masker til hals (nakke), strikker fram og tilbake og legger ut masker til skuldrene. Det er genialt enkelt å prøve genseren underveis, slik at man eventuelt kan justere med færre eller flere masker eller omganger om det trengs.



Når skuldrene er strikket, begynner man å øke masker til ermene. Dessuten legger man ut masker til halsringing, eller til V-hals om man vil.



Før man deler til ermer og bol, legger man ut noen flere masker til bolen. Under ermene legger man også opp masker. Ermer og bol strikkes hver for seg. Jeg strikker som regel ermer først, det er tyngre å strikke ermer når bolen er ferdig, da er det så mye strikketøy å snu i fanget for hver omgang.



On the beach er stikket med bredere striper enn Driftwood. Jeg har strikket i garn fra lageret mitt, men jeg hadde ikke så mye av hver farge, derfor måtte jeg veie og beregne litt underveis. Jeg hadde 200 gram mosegrønt (i to innfarginger, men det så jeg først etterpå...) 50 gram av den sterke lilla, og 100 gram av den andre lillafargen. Jeg beregnet derfor at stripene skulle bli ca 50 gram brede for at de skulle bli like, og for å utnytte garnet.




Etter at stripene var ferdige, strikket jeg bare til det var slutt på det mosegrønne garnet, sa jeg at prinsippet var genialt?

Begge genserne er ferdige, men sluttbilder er vanskelige å få tatt, kanskje de kommer senere? Jeg kommer til å strikke flere gensere på denne måten, det var en utrolig morsom måte å strikke på. Noen endringer kommer jeg nok til å gjøre; jeg vil legge opp færre masker i nakken, dessuten vil jeg legge opp flere masker til ermene og litt færre til bolen, slik at genseren passer min kropp bedre.

Prosjektet anbefales, men pass deg, jeg tror det er vanedannende!